november 3, 2009

Livstegn

Posted in Betraktninger kl. 14:18 av gunnlina

Jeg har fått livet i gave.

Jeg kan løpe, synge, le, kjenne vinden mot huden og kjenne hvor godt det gjør med en kjærlig klem. Jeg kan kjenne lukten av våt jord, lukten av nedfalne frukter, lukten av regn. Jeg kan høre lyden av gjess som trekker sørover, i v-formasjon, som synger avskjedssang til fuglene som blir igjen, til de møtes igjen.Gjess trekker sørover

En fin tid, høsten. Naturen viser sin siste fargeprakt før den blir tvunget i søvn av vinterens kalde kjærtegn. Alt blir stille og bart, før det dekkes av dyner med nysnø og går i dvale.

Vinteren kan virke lang. Dagene blir kortere, jorda hard og kald og man blir trett i takt med naturens sovende åndedrett.

Men jeg tror på en ny vår. En tid hvor alt det som nå ser ut til å skjelve i frykt for døden, våkner til nytt liv, som etter en lang søvn.

Da skal vi sees igjen, trekkfugler. Vi skal sees igjen, snøklokker og myrull og liljekonvall. Vi skal see igjen familie og venner. I en ny vår.

Reklamer

3 kommentarer »

  1. Synne said,

    Nydelig – du e ein poet:)

  2. Birgitte said,

    Fint innlegg! 🙂 Det er litt vemodig når pipp-pippene drar…men viktig å huske å legge ut litt figlefrø til de som blir:D

    • gunnlina said,

      Ja fuglefrø er ihvertfall bra – har egentlig ikke smakt det, men det ser ut som det glir ned hos dem det er beregnet på:)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: